17 apr 2014
Kategori:
Nøkkelord:
Etter en reportasje i Dagsrevyen onsdag 16. april, er dette et betimelig spørsmål. Reportasjen handlet om at 25 % av delegatene til Den norske kirkes kirkemøte ikke ønsket å oppgi til NRK hva de hadde stemt i den hemmelige voteringen over om kirken skulle utarbeide egen liturgi for å vie samkjønnede (som det nå så fint heter). Forståsegpåer Frank Aarebrot kalte delegatene feige og kom med flåsete sammenlikninger som i beste fall ville gjort seg på en stand-up-komikerscene. Også statsminister Erna Solberg ga uttrykk for ønske om større åpenhet – uten tanke på at dette faktisk var et hemmelig valg.
Reportasjen hadde for så vidt stått seg godt om den hadde stoppet der, men i stedet ble det benyttet flere minutter i beste sendetid til å vise bilde av delegatene og opplyse både navn og bispedømme. Til slutt oppfordres så seerne til å henvende seg direkte til hver enkelt av delegatene for å konfrontere dem med hva de har stemt.
Jeg må innrømme at jeg satt med haka helt nede på knea og måpte. Maken til gapestokkjournalistikk er det heldigvis lenge siden jeg har opplevd. I tillegg synes jeg dette passerer grensa for oppfordring til offentlig mobbing. Jeg håper ikke Aarebrot og Solberg var klar over at de skulle brukes til regulære karakterdrap.
Vi må huske at mange av disse delegatene er helt vanlige mennesker som ikke er vant til å være i rampelyset og til å håndtere masete og pågående journalister. Hvem tør vel å stille til valg i bispedømmerådene dersom konsekvensen blir offentlig uthenging når journalister er uenige med deg?
Det journalisten glemte i dette tilfellet, er at det faktisk er ethvert menneskes demokratiske rett å ha en mening uten å bli stilt i gapestokken for det. Gapestokkens tidsalder er nemlig forbi, trodde jeg. En journalist har ingen rett til å påberope seg som en demokratisk rettighet å få vite hva jeg til enhver tid mener og stemmer på. Det hører til i helt andre samfunnssystemer, som for eksempel der hvor alle menn er kommandert til å ha samme hårsveis som sin store leder.
Og: Hvorfor er det politiske kommentatorer og ”eksperter” som uttaler seg når det her er snakk om et tros- og samvittighetsspørsmål? For: er vel troen min en demokratisk størrelse? Er det demokratiske vedtak som skal forme troen min? Lar Gud og Guds lov seg stemme over? Selvsagt kan vi gjøre det – men Gud forandrer seg ikke likevel. Gud er faktisk én av svært få størrelser i verden som står fast, samme hva vi mener.
Min samvittighet er en konsekvens av min tro – og troen min er basert på at jeg leser Guds ord og at jeg tar det jeg oppfatter på alvor. Hele Jesu budskap går ut på at det er vi mennesker som må forandre oss – ikke Gud. ”Dine synder er tilgitt. Gå bort og synd ikke mer.” Guds måte å tilpasse seg vår virkelighet på, var å sende Jesus til jorda for å gjøre opp for alle våre synder. Nå er det vår sak å tilpasse oss denne nye virkeligheten – og det er ikke oppe til votering engang!
Ole-Bjørn Haugaasen pastor
   
Drammen menighet - Postboks 2194 Strømsø - 3003 - DRAMMEN - Tlf.: - E-post: post@drammenfrikirke.no
 sitemap
Admin