Ingen, ingen vil jeg dele med
30. desember 2014
En kjent strofe fra en kjent julesang. Men etter julas rabalder etter drammensprostens julepreken, er det vel et spørsmål om ikke enkelte har fått en overdose av denne sangen. Mange grumsete holdninger har kommet for dagen. Er dette virkelig den gjengse nordmanns holdning?
Jeg er godt klar over at flere er opptatt av nissen enn av Jesus i jula, og at kirkens oppgave først og fremst skal være å skape julestemning. I manges øyne ser det ut til å være ensbetydende med et søtt lite eventyr om en gutt som ble født i en stall og som skal sette oss i den rette stemningen så vi kan gå hjem til vår overdådige julemiddag og ta imot nissen med alle gavene til dem som har vært snille det siste året. Julas budskap bør i alle fall ikke være noen tankevekker, og i hvert fall ikke ta opp etisk problematikk.
Jula ser ut til å ha blitt en høytid hvor Ola Nordmann har mer enn nok med å være seg selv nok - ingen, ingen vil jeg dele med. Det er ikke uten grunn at vi nordmenn ofte karikeres med nisselua på - gjerne godt nedover både ørene og øynene. Det er så herlig å kunne sitte her på berget og se på TV hva som rører seg rundt i verden og vite best. Bare ikke bring verdens virkelighet innenfor synsfeltet mitt eller i nærheten av trappa mi. Armlengdes avstand er en grei avstand - minst.
Det verste er jo at mange mener at vi har fortjent den rikdommen som oversvømmer landet vårt. Har vi virkelig det? Og hva har rikdommen gjort med oss? Mine foreldre, og til dels også jeg selv, vokste opp i en tid da nøysomhet var en dyd og hardt arbeid var den eneste kjente måten å tjene penger på. Det var seksdagers skole- og arbeidsuke, og vi fikk mye mer ut av fritida vår den gangen enn i dag. Søndagen var fridag og familiens dag. Det du ikke hadde fått handlet innen lørdag kl. 12, måtte vente til mandag. Vi hadde ikke så mye, men var flinke til å dele og å gi av det vesle vi hadde.
I dag skal vi helst jobbe så lite som mulig for mest mulig penger, slik at vi får enda mer fritid som vi kan stresse for å fylle med enda mer aktivitet. Det påstås at vi aldri har hatt så mye penger, men at vi aldri har vært så fattige. Løsningen er søndagsåpne butikker som de færreste vil ha, men som alle nok vil sette pris på så fort de er der, ifølge enkelte politikere. Noen som forstår tankegangen?
Er vi fanget i rikdommens svøpe? Er vi takknemlige for alle de mulighetene vår nyvunne rikdom åpner for oss - eller tar vi det for gitt? Noen har jo faktisk aldri opplevd en annen virkelighet. Men har vi fortjent dette - bare fordi vi er nordmenn? Jeg blir i hvert fall mer og mer klar over at det å få vokse opp i og å bo i Norge, er som å ha vunnet i verdens største lotto. Jeg bor i verdens vakreste og beste land. Jeg bor i et av verdens rikeste land, med all verdens av velferdsgoder. Hvorfor skal jeg ikke dele det med noen? Det sies at en delt glede er en dobbelt glede.
Jesu fødsel i stallen er ikke et søtt lite eventyr som først og fremst er ment å skulle sette oss i julestemning. Det er brutal virkelighet slik den dessverre fortoner seg for millioner av mennesker også den dag i dag.
Etter hvert fikk barnet i stallen besøk av noen vise menn. De var faktisk så vise at de ikke tok anstøt av omgivelsene med den sikkert uutholdelige stanken av dyr og dyreavføring og av den mørke og klamme lufta inne i stallen. Situasjonen til tross, bøyde de seg ned på kne og overbrakte sine gaver - gaver som var en konge verdig. Om de delte av sin rikdom eller av sin fattigdom, skal være usagt. Men de delte med en fattig familie som de ikke kjente. ”Beviset” på at de gjorde det rette, var en stjerne på himmelen…
Den siterte sangstrofen handler om nissen på låven. I norsk tradisjon finnes flere typer nisser. Både låvenisser, fjøsnisser, julenisser og fjompenisser. Vi må vokte oss vel for ikke å bli ansett som sistnevnte ute i den store verden.
Og, bare for å ha sagt det: Selvsagt har kirken lov til å mene noe om dette - til og med på julaften. Det har ingenting med venstreradikalisme å gjøre.
Med ønske om et godt og velsignet 2015.
Ole-Bjørn
