Logg inn

Logg inn med ditt passord for å redigere hjemmesiden!

Hopp til innhold

Pastorens hjørne

bilde


Påsketiden

I årets tekster i påsketiden, får vi høre mye fra den siste undervisningen som Jesus hadde med disiplene. Johannes serverer oss den som en lang, nærmest sammenhengende tale under den siste middagen de hadde sammen i Jerusalem. Det var det samme måltidet hvor Jesus innstiftet nattverden, som vi sier. I praksis var vel det Han gjorde, å omdefinere det tradisjonelle påskemåltidet som var til minne om israelittenes utgang fra Egypt, til et måltid til minne om seg selv. Kanskje kan vi trekke det så langt som til å si at Han ber oss om å huske på Ham hver gang vi spiser sammen? Jesus ønsker å være en del av fellesskapet vårt. Det henger jo også godt sammen med det Han sier et annet sted: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» To eller tre utgjør faktisk et fellesskap!
Og det er herlig å tenke på: at hvis jeg inviterer Jesus inn i livet mitt, så er Han der – så da er vi minst to. Om jeg sitter eller står, om jeg sover eller arbeider, om jeg svikter og faller, så er Han alltid der. Vi er alltid sammen. Jesus er der både i festen og i sorgen, når det er stille og når det stormer. Og fordi Jesus er der alltid, så er det helt komplett umulig for meg å være en «deltidskristen» eller bare en «nesten kristen».
Denne siste undervisningen til Jesus gikk nettopp ut på å fortelle disiplene at selv om Han straks skulle forlate dem rent fysisk, så ville Han alltid være hos dem. Han ville aldri la dem være alene. Og gjennom omdefineringen av påskemåltidet, har Han gjort dette både tidløst og stedsuavhengig og sørget for at dette gjelder for alle disipler til alle tider – altså for deg og meg i dag også. Genialt, ikke sant? Nesten så vi skulle tro at det er Gud selv som har funnet på det .
Med ønske om en velsignet helg.

Løsningen

Jeg har litt forskjellige innfallsvinkler til å lese og studere Bibelen min. Til hver preken detaljstuderer jeg tekstavsnitt og til bibeltimer må jeg sette meg grundig inn i skrifter eller temaer. Men hovedmåten min er å lese Bibelen fra perm til perm, med utgangspunkt i fem kapitler om dagen, så sant jeg har mulighet. Og det er like spennende hver gang. For, siden jeg har husk som en gullfisk, oppdager jeg noe nytt ved hver gjennomlesning.

I dag leste jeg fra profeten Esekiel. I kapittel 18 var det et vers som særlig fanget min interesse: «Det er ikke min vilje at den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.» (Esek 18,23) Gud vil liv og ikke død. Gud er livets Gud.

Jeg synes det er spennende at Gud sa dette til Esekiel, som levde i en tid med store prøvelser og lidelser for jødene – prøvelser som ble begrunnet med folkets frafall fra Gud og tilbedelse av alt mulig annet. Mennesket har ikke forandret seg så mye på alle disse årene.

Den gangen var det Loven som gjaldt, slik den var blitt skrevet ned av Moses. Den regulerte forholdet mellom Gud og mennesker og oss mennesker imellom. Selv om min virkelighet er en helt annen enn den gangen Loven ble gitt, kan jeg godt forstå at det ble mye å forholde seg til. For å være ærlig: jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet!

Om lag 600 år seinere kom løsningen. I stedet for bokstaver, fikk vi en person å forholde oss til. Da ble det med en gang mye enklere å forstå at mitt forhold til Gud er en relasjon og ikke en religion. Det er mye enklere å forholde seg til personen Jesus enn til en hel haug med bokstaver som forteller meg hvordan jeg skal leve. Å vende seg om – å omvende seg – fikk plutselig en helt ny begrunnelse og mening. «Vend om, for Guds rike har kommet nær.» Med Jesus kom Gud nær til oss – nettopp for å gi oss syndere / urettferdige en ny sjanse og en mulighet til å vende om og leve – i en relasjon med Herren selv – for nå kjenner vi Gud, fordi Jesus har vist oss hvordan Han er og hvem Han er. Dette er i hvert fall en løsning som er mye enklere å forholde seg til for meg – faktisk så enkel at det ble umulig for meg å ikke forholde meg til den.

Med ønske om en velsignet helg.

I samme båt? Kapittel 2

Sist sa jeg noe om hvorfor vi alle ikke er i samme båt, men at det er den samme stormen vi kjemper oss gjennom. Jeg tenker at det er et aspekt til ved dette, nemlig hvem ønsker du å sitte i samme båt som og hvem ønsker du å kjempe deg gjennom stormen sammen med? Eller heller: hvem vil du føle deg trygg å være i samme båt som, når stormen herjer rundt deg?

Ja, jeg tenker selvsagt tilbake på en liten båt på Gennesaretsjøen for sånn omtrent to tusen år siden, hvor tolv mann kjempet hardt mot stormen. Selv om noen av dem var vel vant til både sjø og båt, var det tydelig at andre var svært ukomfortable med situasjonen, for å si det mildt. De var rett og slett livredde – kanskje mest av alt redde for å dø. Når det kommer til stykket, er vi ikke egentlig alle det?

Men, så kom altså Jesus til dem – gående på vannet. Da ble de i hvert fall skrekkslagne – helt til de skjønte hvem det var. Til slutt kom Han opp i båten til dem og sjøen stilnet. En annen gang rodde disiplene for harde livet i kraftig sjø, mens Jesus lå og sov på en pute bak i båten. Disiplene var redde og vekket Jesus, som truet både vinden og sjøen, så sjøen la seg. De oppdaget at det var trygt å være i båten så lenge Jesus var sammen med dem.

Nå står vi selv midt i en solid storm og noen opplever virkelig tøffe tak. Så, når bølgene slår høyt over hodet på deg og vinden uler som verst og du føler deg til de grader ukomfortabel, stiller jeg innledningsspørsmålet på nytt: Hvem vil du føle det trygt å være i samme båt som?

For min egen del har jeg valgt å være i samme båt som Han som har makt til å stilne stormen og som sier til meg: «Fred være med dere» og «Frykt ikke. For, se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Fred være med dere alle.

I samme båt?

Jeg fikk en FB-post ifra bonussøskenbarnet mitt i USA. Den var tankevekkende og direkte relaterbar til dagens norske virkelighet.

En drøy måned nå har vi hørt viktigheten av å stå sammen og gjøre vår del av en felles dugnad for å ta kål på dette viruset. Vi må alle delta, for vi er alle i samme båt, sies det. Men dette er slettes ikke sant. Vi er ikke alle i samme båt – så langt derifra. Vi er midt i den samme stormen, men vi sitter ikke i samme båt. Og vi har alle forskjellige forutsetninger for å møte stormen og komme igjennom den.

Noen er redde for hva som møter dem i stormen – andre kunne ikke brydd seg mindre. Noen frykter for å bli syke eller at noen i familien skal bli syke og dø. Andre bekymrer seg mest over økonomien som plutselig ble rasert. Mange har fått god tid til familie og til å dyrke hobbyen sin, mens andre igjen har mer å gjøre på jobb enn noen gang. Noen har veldig god tid til å drive hjemmeskole noen timer om dagen med barna sine, mens for andre kommer dette på toppen av en lang og krevende arbeidsdag. Noen søker trøst hos Gud, mens andre ikke lenger finner noen mening med livet. Det er helt klart at i samme båt sitter vi ikke. Men stormen er den samme – og vi må alle kjempe oss gjennom den ut fra våre egne forutsetninger.

Det er vel i og for seg en dårlig trøst at slike stormer har rast i hvert fall så lenge det har vært mennesker i historien og at mennesker har kjempet med denne problematikken i uminnelige tider. Men kanskje kan det være trøst å finne i noen gamle ord fra en som virkelig hadde kjempet seg gjennom det, slik han uttrykker det i Klagesangene i Det gamle testamente? «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham. Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.» (Klag 3,21-26)

Med ønske om Guds beskyttelse og velsignelse.

Et tankekors

I fare for å bli anklaget for å være moralist, må jeg innrømme at jeg noen ganger lurer på om rikdommen vår er en test ifra Gud. Før olja begynte å smøre maskineriet i Norge, var Norge et forholdsvis fattig land – og også et forholdsvis gudfryktig folk. Vi gikk i kirker og bedehus og barna gikk på søndagsskolen og vi ga til gode formål av det vesle vi hadde igjen når regningene var betalt. Folk måtte leve av det de tjente – å ta opp lån, var nærmest uhørt. Men med rikdommen kom forskuddssamfunnet og egoismen – mye vil ha mer. Og aldri har vel nissens ord i julesangen passet bedre på Ola og Kari: Ingen, ingen vil jeg dele med.

Det er sagt at aldri har vi hatt så mye penger, men aldri har vi vært så fattige. Som en kinesisk venn av meg sa: Vi har masse penger, men penger er også det eneste vi har.

Nå er vi i en krise hvor vi har gjenoppdaget hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Samtidig har vi opplevd at noen av dem vi har regnet som venner, har vendt oss ryggen når krisa kom. Men det betyr ikke at vi skal glemme at det å ta vare på hverandre også gjelder andre enn bare for norske nordmenn i Norge. Vi må ikke glemme at det finnes mennesker der ute som har det mye verre enn oss. Disse er også vårt ansvar. Det gjør vondt langt inn i sjela å høre politikere og å lese kommentarfeltenes argumenter for at vi for eksempel ikke kan hente noen barn ut av fangeleirene på Lesvos – for det er fangeleirer dette er – og enslige barn er ikke lykkejegere. De har mistet alt.

Det er et tankekors at den gang vi nesten ikke eide noe, så var vi rause med det vesle vi hadde. Nå når vi har mye, tviholder vi på det vi har – og vil helst ha enda mer. Det er da jeg lurer på om det er Guds måte å teste oss på? Hvor dypt stikker egentlig medmenneskeligheten og nestekjærligheten vår når vi har fått så mye rikdom å forvalte? Bibelen snakker ikke om rikdom som et onde i seg selv, men måten den forvaltes på, kan bli til et onde – ja, faktisk en forbannelse.

Jeg tenker det er viktig å minne om den antiegoistiske tankegangen som vi som kristne skal stå for: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.»

Påskemorgen – påskedag

Kristus er oppstanden! Ja sannelig, Han er oppstanden! Dette er den ortodokse hilsenen på denne dagen.

Jeg har troverdige venner som med hånda på hjertet kan si at de har sett sola danse på himmelen i soloppgangen på påskemorgen. Dette er en gledens dag for hele universet! Det er oppstandelsesfest – seiersfest – både i himmelen og på jorda. Jesus vant, og jeg har vunnet!

Påskedag er beviset på at ekte kjærlighet har en enorm kraft – en kraft som ikke en gang døden kan holde igjen. Denne kjærligheten har fått et eget ord på gresk, agape, som står for den antiegoistiske, selvoppofrende kjærligheten som kommer fra Gud.

Jesu oppstandelse er selve beviset på at Gud virkelig elsker oss og at du og jeg har en framtid – at vi alle har muligheten til en ny begynnelse. Og dette både på tross av og på grunn av hvem vi er. Påskedag er livets og håpets dag og viser oss at Gud er livets Gud – det evige livets Gud – og Jesus har gått foran og vist oss veien til dette livet.

I dag er dagen for glede, takknemlighet, lovprisning og lovsang – det er en trøstens og håpets dag midt i en vanskelig tid for oss alle og en vond tid for mange. For «hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?», spør apostelen Paulus. Og han konkluderer: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»  Korona er en slik usynlig kraft som nok har klart å stoppe hele verden, men den vil aldri, aldri kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Den tomme graven og oppstandelsen er beviset på at dette er sant.

En god og velsignet påske til dere alle.

Påskeaften

Sabbaten – lørdagen – i denne påskeuka var for disiplene fylt av skuffelse og frykt. Skuffelse over at «prosjekt Jesus» tilsynelatende hadde feilet. Frykt fordi de var redde for hva jødene ville finne på overfor dem selv etter at de hadde drept lederen deres. Derfor isolerte de seg på et loftsrom i Jerusalem og barrikaderte døra. Frykten var sikkert reell nok, for frykt er en subjektiv størrelse – om trusselen var reell, er det ingen som vet.

I dag har mange mennesker sittet i mer eller mindre påtvunget isolasjon i en måneds tid og mange har kjent på frykten for en reell, men usynlig trussel – en fiende faktisk. Tradisjonen tro, skulle vi hatt påskeeggrebus med barnebarna på gården hos oss i dag. Årets happening måtte selvsagt avlyses – til stor skuffelse for alle.

Ekstra frykt og usikkerhet blir det når ikke ekspertene en gang vet hvordan de skal hanskes med det som foregår, selv om de største ekspertene aldri blir spurt, men i stedet oversvømmer kommentarfeltene med sine skråsikre og bastante meninger.

Midt oppi dette kan det være godt å huske hva Jesus hadde sagt til disiplene like før Han døde, men som de nok hadde glemt midt i redselen: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh 14,1) Jeg tenker at det kan være viktig å minne også oss selv om dette i en usikker og spesiell tid. Stå sammen – hold avstand – frykt ikke – bare tro. Det er det beste vi kan gjøre på denne «midt i mellom»-dagen. For det viktigste løftet står også fast: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Med ønske om Guds fred og beskyttelse også i dag.

 

Langfredag

Av alle mørke dager i historien, er langfredagen den aller mørkeste. Det ble i hvert fall tidlig mørkt den dagen, ifølge Bibelen. Dagen da mennesket virkelig gjorde sitt for å prøve å ta livet av Gud og Guds kjærlighet. Med fasiten i hånda, ser vi at det gikk ikke slik likevel. Men trangen ligger fortsatt der for enkelte og disse har enda ikke gitt opp. Jeg kan trøste alle med at det prosjektet vil aldri lykkes. Slik er langfredagens budskap minst like aktuelt i dag som i tidligere tider.

For, til syvende og sist, handler ikke Langfredag om død, men om liv – ditt og mitt liv – om Guds kjærlighet og nåde som gir deg og meg en ny mulighet. Da Jesus hang på korset, beviste Han til fulle sannheten i ordene i 1 Joh 4,10 «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Fortellingen om Jesus på korset, er fortellingen både om menneskers ondskap og om Guds kjærlighet. Det er fortellingen om at menneskers synd og tilhørende skyld ble korsfestet med Jesus den dagen. Og det fantastiske er at selv om ikke verden akkurat gjenspeiler det i dag, så er denne synden og skylden død for Gud for alltid – hvilket i praksis vil si at du og jeg er rene for Gud og dermed kan ha fellesskap med Ham.

Dette er egentlig alle menneskers utgangspunkt i dag – så kan vi velge selv om vi vil tro på det eller ikke – uten at det endrer noe på realiteten. Å ta valg er en del av det å være menneske. Det er et ansvar vi har og som vi må stå til rette for – hver dag. Langfredagen har åpnet muligheten for oss til å ta valget om å stole på at Gud har ordnet det som ordnes skal – vi kan bare senke skuldrene og takke Ham for det.

En fortsatt Guds fred og velsignelse over påsken til dere alle.

Skjærtorsdag

Med skjærtorsdagen avsluttes fastetiden. Denne dagen er egentlig fellesskapets og festmåltidets dag. Da Jesus samlet disiplene på loftsrommet i Jerusalem, var det for å feire med et festmåltid. Det blir litt annerledes for oss i år, når vi må praktisere avstandsfellesskap. Men nå har vi fått trent på denne typen fellesskap i noen uker og funnet ut at det faktisk kan funke.

Påskemåltidet var – og er – noe spesielt. For jødene både et minnemåltid og et festmåltid – til minne om de harde årene i Egypt – en fest for å feire utgangen fra Egypt. Sånn kan vi si at påsken er en spesielt jødisk høytid. Men, i det øyeblikket Jesus ba oss minnes Ham gjennom dette måltidet, gjelder det plutselig for oss alle. Jesus brukte påskemåltidet til å minne oss om noe viktig: «når dere spiser og drikker, skal dere dedikere måltidet til Gud og samtidig minnes det jeg har gjort for dere. På samme måten som jeg bryter dette brødet og gir dere, skal jeg gi legemet mitt for dere og på samme måten som jeg nå gir dere vinen, gir jeg mitt blod for dere. Altså: Jeg gir dere livet mitt for at dere kan leve». Din og min frelse anskueliggjort gjennom et festmåltid – for å minne oss om hva vi har lagt bak oss og feire hva Jesus ofret for at vi skulle komme ut av det. Min feiring er at jeg har fått oppleve at Guds kjærlighet og nåde faktisk gjelder meg også.

Om fellesskapet kanskje ikke er så stort for de fleste av oss i år, kan vi likevel feire dagens måltid i takknemlighet og med god samvittighet. I år er det muligens viktigere enn noen gang å gjøre skjærtorsdagsmiddagen til en fest for å minne oss om at «the best is yet to come». Eller som barna har minnet oss om i denne tiden: Det kommer til å bli bra.

Guds fred og velsignelse til dere alle.

Faste

Vi er i ferd med å avslutte fastetiden – en tid på året de fleste av oss har et bevisstløst forhold til. Normalt lever vi i Norge i vår overflod også i fastetiden. Men i år har vært annerledes. En usynlig mikrobe har klart det ingen terrororganisasjon har klart, å tvinge hele verden til å stoppe opp og dermed gjort at en del av oss har måttet leve utenfor normalen og måttet avstå fra ting vi tar som en selvfølge. Kanskje er det allerede nå tid for å reflektere over hva det har gjort med oss?

Min første tanke, er at vi har kommet nærmere hverandre ved å holde avstand. Jeg vet ikke om du også har lagt merke til det, men folk har blitt mye flinkere til å hilse på hverandre og til å prate med hverandre – på avstand. Plutselig har vi tid til å stoppe opp og høre hvordan det går. Noen har oppdaget at de har barn som trenger tid og oppmerksomhet. Noen har funnet ut at det ikke var læreren som var problemet. Andre har oppdaget at naboen faktisk var ganske all right. Kort sagt: Vi har gjenoppdaget hverandre – og kanskje til og med oss selv. Og nettopp dette har fra begynnelsen av vært en av hensiktene med fastetiden – vi skal avstå fra noen av våre grunnleggende behov (i vårt moderne Norge, kanskje helst overflodsbehov) for å finne tilbake til oss selv, til hverandre og til Gud (noen vil si meningen med livet).

Men det er et aspekt til i dette som vi ofte glemmer og som Bibelen peker på: Vi skal ikke bare oppdage hverandre, men også andre – og da med fokus på andres nød. Her er et sitat fra profeten Jesaja om hvordan Gud definerer faste: Jes 58,6 Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, 7 å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. 8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg. 9 Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!» Om du tar bort hvert åk hos deg, ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt, 10 om du gir av ditt eget til den sultne og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag.

Fastetiden er altså også en påminnelse om å forbi vår egen nese. Vi skal bry oss om alle dem som ikke har det så godt som oss. Det er for eksempel millioner av mennesker på flukt eller som sitter i flyktningeleirer. Vi blir minnet om at disse er også vårt ansvar – kort og godt fordi de er mennesker. Vi blir minnet om at den rikdommen som vi kaller velsignelse og som vi selv har blitt til del, ikke er noen virkelig velsignelse før den har blitt til velsignelse også for andre.

Guds fred inn i påskehøytiden til dere alle.

Del denne siden med andre!

Share on Facebook

Logg inn